Medlemskronikk: Den ansvarlige politikeren

Kronikker som publiseres på Piratpartiet.no står for forfatterrens egen regning, og gjenspeiler ikke offisiell piratpolitikk. Vår vedtatte politikk finner du på https://www.piratpartiet.no/kjerneprogrammet/

Hvor er problemløserne?

Det samfunnet vi har nå har et stort problem. Et problem som antakeligvis har eksistert i alle tider, men som likevel fortjener vårt fokus.

Vårt samfunn bedriver ikke problemløsing. Ja, tro det eller ei, men vårt samfunn ser nesten aldri ut til å faktisk bedrive problemløsing. Og politikken vår handler, tilsynelatende, veldig ofte veldig lite om problemløsing. I stedet så lever vi i et samfunn av problemkonfrontasjoner. Politikken du finner i partiprogrammer, den som gjennomføres på Stortinget, og den det diskuteres om i avisene, er en politikk som handler om å konfrontere problemet; å vise at man har en plan, å vise at man har en vilje til å gjøre noe. Og det er jo fint at vi har ivrige mennesker som er ivrige etter å takle de problemene vi har her i samfunnet, enten det er problemer assosiert med fattigdom, helse, immigrasjon, klima, forsvaret eller rettsvesenet. Det er fint at noen gidder å fikse på de problemene vi har.

Men her ser jeg et problem: for hva med når vi gir personer makten til å gjøre noe, og forhåpentligvis så gjør de det de lover; hva da om det ikke virker? Det ser ut for meg som at vi lar politikere hele tiden slippe unna, når alt kommer til alt, med å faktisk måtte også skape et helhetlig godt resultatbilde. Ja, politikere elsker å fortelle deg når en politikk de har lovet og har gjennomført fungerer, i hvert fall på de måtene den fungerer. Men hva med når den ikke fungerer? Vi har en opposisjon som selvsagt elsker like mye å påpeke når regjeringen gjør feil, og medier som innimellom gir ordet til mennesker som vil påpeke når regjeringen gjør feil.

Men hva er poenget? Hvis en skolepolitikk feilet etter 10 år med politikken, så kanskje et nytt parti – som kritiserte sine forgjengere – vinner frem. Men det endrer ikke på at i 10 år måtte skole-elever tape på en feilet skolepolitikk. Hvordan kan en slik tenkt situasjon kalles rettferdig? Hvordan kan vi la slike ting skje? Har politikere rett til å feile? Kanskje, men har ikke vi – folket – også rett til å kreve at sannsynligheten for feiling er redusert og minimalisert?

Problemkonfrontasjon vs. problemløsing

Jeg ønsker ikke et samfunn hvor vi bare har politikere som konfronterer problemene våre, enten det er fattigdom, rusmidler, menneskehandel eller kreft. Jeg ønsker et samfunn hvor vi har politikere som er problemløsere. En problemløser følger opp problemet sitt, studerer problemets endringer og utvikling over tid, og ser alltid etter tegn på at de kan ta feil. På en måte vil jeg si at mye av den koronapolitikken som vi har i dag kan ligne på dette; politikerne følger nøye med på utbredelsen og utviklingen av smitte, og kommer ganske raskt med nye tiltak når det blusser opp. Men dette er kanskje fordi ingen ønsket å være politikeren som måtte takle koronakrisen, og hele landet følger nøye med på hva politikerne gjør på grunn av alle kontroversene og de mangfoldige motstridende interessene som spiller inn her.

Men hva om noe lignende dette, denne tilsynelatende omsorgen for resultater, ble vanlig politikk? Hva om privatiseringen av jernbanen for eksempel ble behandlet i lignende retning (om ikke i samme intensitet)? Ikke misforstå meg, jeg synes det er bra at norsk jernbane i det minste har noe konkurranse, fordi Norge er et så spesielt land på så mange måter, at det er en uutømmelig rekke med unnskyldninger man kan gi svar på hvorfor vi for eksempel har så mye buss for tog, og hvorfor internett-tilkoplingen på toget er så treg og ustabil. For ikke å nevne alle disse direktørene vi har. Og jeg vet at det ble stilt store forventninger til det britiske selskapet Go-Ahead som vant Sørlandsbanen. Men spørsmålet jeg stiller meg er hva om det ikke skjer noen store underverk? Hva om Go-Ahead bestemmer seg for å melke nordmenn for penger, heller enn å investere i Norge? Hva om billige togbilletter leder til enda verre forhold for tog-toalettene (som ofte mangler papir og såpe etter min erfaring), eller at de ansatte blir presset til å jobbe hardere? Nå skal visst denne kontrakten kun vare i 10 år, som er både godt og vondt. Det er vondt i den forstand at noen som potensielt kun har 10 år på seg, ikke har gode grunner til å tenke langsiktig, og det er godt i det at dette betyr at vi ikke umiddelbart har gitt bort jernbanen vår, men bare lånt den bort, for det som i infrastrukturell sammenheng er en kort periode.

Men hva om vi i stedet for å lage en slik «kort» kontrakt og overlater selskapet til å finne ut hvordan de skal tjene penger (noe som mange har vært skeptiske til at de kan, fordi Go-Ahead er sagt å ha fremsatt urealistiske priser), så hva om vi i stedet behandlet jernbanen som et problem, og politikerne jobbet med det som problemløsere?

Problemløsere er lite opptatt av å begrense metodene de har tilgjengelig, i hvert fall så lenge de er etisk forsvarlige, og er samtidig veldig opptatt av å lykkes. Jeg kan her for eksempel tenke meg at hvis Go-Ahead viser seg å ha svindlet oss eller lurt oss på en måte som kanskje er bokstavelig talt lovlig, men som likevel representerer feil hensikter («bad faith»), så vil vi måtte kunne straffe dem. En situasjon hvor tilbudet vårt blir verre, mens Go-Ahead tjener gode penger, vil være et eksempel på en situasjon som ikke må kunne tolereres. For eksempel kan vi ikke akseptere at toalettene slutter å ha en tilfredsstillende standard, som at de ofte mangler papir og såpe. Problemløseren ser også alltid etter måter å sterkest mulig bedre situasjonen de er ansvarlige for, og de erkjenner og anerkjenner dette ansvaret. De VET de er ansvarlige, og de vet hva dette innebærer. Dette kunne man for eksempel vist med å holde regelmessige uavhengige kundeundersøkelser i den hensikt at kundene vil kunne holde selskapet ansvarlig. Hvis kundeundersøkelsene viser at folk er misfornøyde med selskapet, bør politikerne komme og banke på selskapets dør og forlange endringer, og med den myndigheten å kunne sanksjonere dersom selskapet nekter å løse problemer de selv har skapt eller neglisjert.

Problemløsere har alltid en Plan B

For å summere opp: Problemløsere har alltid en Plan B. Og hvis det er en ting jeg ønsker av Norges fremtidige politikere, så er det å kunne se en politiker med en Plan B. Ikke en politiker som bare ser behovet etter å handle (for eksempel privatisere jernbanen fordi NSB hadde et umøtt forbedringspotensial), men er også etter å lage en generell suksess, hvor vi ikke gjemmer feilene og konsekvensene av det som blir begått. Disse skal alltid være klare for å erkjenne, anerkjenne, og ta ansvar.

Fattigdomspolitikken er ikke vellykket før den i betydelig grad skaper et bedre liv for de fattige, og reduserer antallet fattige (uten triksing med statistikkmålingen). Helsepolitikken er ikke vellykket dersom den ikke i betydelig grad skaper et bedre liv for de syke og lidende, og reduserer antallet mennesker med lidelser.

Om ikke Plan A, ha alltid en Plan B!

 

Innlegg av Amici Nybråten,
vert for podkasten Piratfolka

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

 

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.