Kommentar: Av hensyn til personvern, forblir man forpliktet til å ta imot kontanter

Det var høy tid at jeg skulle gå til frisøren.

Sist uke dro jeg til Cutters ved Bergen Storsenter, fordi jeg har hørt at de er raske og billige. Jeg valgte en kort hårklipp, slik at jeg ikke måtte gå tilbake innen et halvt år eller noe sånt. Og hårklippen var bra.

Men før de begynte å klippe var det noen vanskeligheter. Da jeg gikk inn til frisøren, ble jeg henvist til en spesiell datamaskin hvor jeg først skulle betale med kort og taste inn mitt telefonnummer slik at jeg skulle få en melding når det var min tur.

— Trenger jeg å gjøre alt dette? spurte jeg.
— Ja, det trenger du, svarte de.
Det var jeg og to frisører som var der. Jeg var den eneste kunden der. Så jeg ble litt overrasket av svaret.

— Jeg har hverken kort eller telefon, sa jeg.
— Kan jeg betale kontant?

Det var litt vanskelig, men siden jeg var eneste kunde, løste de dette problemet: en av frisørene — antagelig sjefen — slo inn noe på maskinen, blant annet skrev hun inn sitt telefonnummer. Så det var greit, og jeg skulle få en hårklipp raskt i denne automatiserte æraen.

Vel ja, relativt raskt, for de ikke hadde vekslepenger til min 500
kroners-seddel. Derfor gikk jeg til Narvesen, som var i nærheten, og de ville gjerne veksle. Endelig kunne jeg betale og få klippen min.

Hva er galt?

Det var helt greit at frisøren hjalp meg med problemene som dukket opp. Men hvor kommer egentlig problemene fra? Ville det ikke vært lettere å betale kontant som vi alle er (var?) vant til? Man er forpliktet til å ta sedler og mynter (opp inntil 25 stykker) i Norge. Sentralbanken har publisert noen grunner til det. Én av disse grunnene er at kontantanter er «en beredskapsløsning dersom andre betalingsinstrumenter ikke er tilgjengelige». Det kan for eksempel skje i tilfelle at strømmen svikter.

Men hvorfor skulle jeg ikke ha kort (og mobil) med meg, og bare betale med kort (og slå inn mobilnummeret)? Jeg er bekymret for å betale med kort overalt, fordi «de» få vite mye om meg. «De» er butikken og alle som de deler informasjonen om deg med. «De» er banken din og alle som de deler informasjonen om deg med. «De» er kriminelle og Storebror. Jeg vet ikke med hvem de deler informasjonen, og «de» vet det kanskje heller ikke selv. Man skal anta at informasjonen er på gaten. Hvis du tenker annerledes, er du naiv.

Men hva er galt med slik åpenhet? Er informasjonen om hva du kjøpte hvor og når ikke betydningsløs? Kanskje, men er det ikke mitt eget valg om jeg vil dele denne informasjonen eller ikke? Kanskje slik informasjon ikke er betydningsløs. Det er mange tilfeller, både teoretisk og faktisk, hvor det er — eller var — et problem. Et velkjent, forferdelige eksempel er at Nazi-Tyskland kunne slå opp adressene til alle jødene i Nederland (som et eksempel — jeg er fra Nederland, så det er en del av min utdanning), takket være den gode administrasjonen av de
nederlandske offentlige myndighetene.

Ta stilling

Verden er annerledes nå, så det er usannsynlig at nettopp den samme situasjonen skal inntreffe. Men dette var bare et eksempel; det er andre eksempler, og det kan være de
som vi ikke hadde tenkt på før. Politikken og samfunnet endres hele tiden og det er ikke rart at du tenker — kanskje av og til — at alt i verden går mot feil vei. Om det siste er faktum, vet jeg ikke, men det er en risiko. Derfor mener Piratpartiet «at individet skal ha kontroll over sin egen informasjon og kommunikasjon», som er beskrevet i kjerneprogrammet.

Hvordan vi i dag betaler — med kort, Vipps og de fleste andre elektroniske måter — krenker vårt personvern og privatliv. Med unntak av privatkryptovalutaer, som ennå ikke er særlig utbredt som betalingsmiddel, er kontantpenger det eneste som kan sikre oss at vårt privatliv blir privat (igjen).

Tekst: Marco van Hulten, medlem av Bergen Piratparti

Lisens: CC BY-SA

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

 

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.